Det er snart klart for startskuddet i Tour de Ski – sesongens høydepunkt. Måtte den beste vinne. Det er akkurat det denne lille saken skal handle om – hvem er best? Jeg skulle ønske det var såre enkelt og at den utøveren som på en enkel skala kunne måles som BEST kunne lekende lett skli først over målstreken på toppen av brattbakken, men slik er det ikke.
I vår sport (som i de fleste idretter) så er sluttresultatet påvirket av et mylder av direkte og indirekte faktorer som feks geografi, politikk, samfunnsinteresse, ressurser, økonomi, rekruttering, status, trenere, kultur, støtteapparatet og mye mye mer – og da ikke bare på selve Tour de Ski – nei hele veien fra en skiløper er født til skiene ligger på hylla. I Norge er langrenn høyt prioritert i alle ledd – og vi har også derfor høye forventninger/krav til resultat. Vi må innrømme at vi har bedre forutsetninger enn de aller fleste til å florere høyt på resultatlistene i vinterhalvåret – ja kanskje bortsett fra folketall – selv etter siste folketelling er vi en mini-nasjon.
Nevnte jeg tilfeldigheter og flaks – vi kan ikke hoppe over det heller. I vår lille smøreverden prøver vi å estimere og teste for de forholdene som er, samt gjette på de forholdene som måtte komme. Vi har værvarslingstjenester lagret som favoritter, måleapparat for snø og luft, tykke historiske smørebibler, vi leter etter webkamera og ringer rundt til folk som bor langs værkanalene. Alt dette gjøres for å unngå smørebommer – vi vet at de kommer – bare ikke når. Som en av få nasjoner deltar smørere, trenere og ledere aktivt i testing av ski, produkter og metodikker. Hardt arbeide, sammen som et lag, er vårt forsøk på å beholde fokuset på utøverne.
I min julehilsen til støtteapparatet som reiser på verdenscup fremhevet jeg akkurat det. Vi må nyte de gode resultatene for de varer ikke evig. Det kommer renn der vi blir distansert både opp og ned bakkene. Jeg gjorde en liten tvist på et sitat fra Stalin. I en bok jeg leser ble han kreditert med å si noe slikt som «en død er en tragedie, en million er statistikk». Vi driver heldigvis med underholdning og ikke med liv og død, men til tross for dette tar ofte mer alvorlige hendelser baksetet til «viktige» hendelser i løypa. Skiordtaket måtte da bli noe slikt som – et dårlig resultat er en tragedie, mange triumfer er statistikk. Langrennsverden er forutsigbart – det er bare spørsmål om tid før vi får oppmerksomhet pga av smale planker som ikke har fungert optimalt. Det er nettopp derfor vi prøver å forberede oss så godt vi kan, dog vi lykkes ikke alltid like bra.
Før sesongen ble det vedtatt at noe måtte gjøres for å hindre at løypene gikk i oppløsning. Ofte måtte løperne ikke bare kjempe mot hverandre, men også mot sukkersnø opp til anklene. For å bevare løypene ble det innført restriksjoner på antall vester som kan teste i løypa før start. Det kan hende det var andre politiske agenda og potensielle ringvirkninger som ble diskutert i systemet, men disse ble ikke presentert for oss lavere nede i systemet. Vår konklusjon var at denne regelendringen medførte at vi ikke kunne teste like mye som tidligere, og dermed ville vi høyst sannsynlig ikke like ofte kunne gi våre løpere konkurransedyktige ski. Løsningen var å innlede et samarbeide med et annet lag. Samarbeidet med GBR ble presentert til FIS i god tid før sesongen. Vi valgte GBR da de har løpere som deltar ofte på verdenscup (vi kan kun bruke deres vester om de har løpere til start), to av de beste utøverne bor og trener i Norge, representerer norske lag, snakker norsk, og har norske støttespillere. Vi ønsket å bygge et støtteapparat som kunne gi utøverne de beste forutsetningene for å lykkes. Det samme målet hadde naturligvis også GBR (bare mindre ressurser). Vi ble enige om å dele på vester og på kunnskap – en vinn-vinn situasjon som var innenfor regelverket. På lagledermøtet før første verdenscup i Kuusamo, hvor lagledere og media var tilstede, ble følgende lysbilde presentert. Nasjonene ble med andre ord fortalt at de kunne samarbeide – ja til og med oppfordret til det.
I ukene som fulgte ble samarbeidet belyst i media. Enkelte beskyldte oss for å «jukse», utnytte og omgå regler, ødelegge langrennsporten osv. Flere artikler var ikke var baserte på fakta – noen skrev at vestendringene var for å redusere Norges dominans og at vi ikke brydde oss om GBR. Besøk i barnehagen eller i butikken ble lengre enn vanlig da folk naturligvis hadde spørsmål og meninger basert på sakens fremstilling. Det var fristende å svare på tiltale. Som en smart kar sa – alle har rett til sine meninger, men ikke til sine egne fakta. Av og til er det misforståelser, av og til passer ikke alle fakta inn i en god historie, og andre ganger så er bare meningene viktigst. Jeg bestemte meg for å ikke skrive noe om dette da jeg følte at 1 – vi hadde ikke brutt noen regler, 2 – FIS/Andre lag/Media hadde blitt informert om mulighetene, 3 – begge lag ønsket å jobbe sammen, 4 – begge lag hadde fordeler av samarbeidet, og 5 begge lag kunne avslutte samarbeidet når som helst. Jeg tenkte at vi måtte først prøve de nye reglene og samarbeidet før jeg skrev noe.
Første del av sesongen er over. Løypene har blitt beskyttet og forholdene er bedre og mer rettferdig enn tidligere år. Det er ingen tvil om at det er mer utfordrende å teste, og da spesielt for de nasjonene med flest løpere. Norge OG GBR har levert historisk gode resultater. Vi har til og med opplevd på en sprint at løpere fra Italia, USA, GBR og Sveits har krysset mållinjen før vår første løper. Samarbeidet med GBR fungerer. Etter at vi evaluerte situasjonen rett før jul har vi blitt enige om å fortsette samarbeidet – hvor lenge og hvordan vil tiden vise. Det er ekstra moro å se at andre landslag har tatt etter (det er for øvrig interessant at det ikke skrives noe om dette). Nå får flere mindre langrennsnasjoner hjelp fra de større lagene. Fra det jeg har sett så samarbeider bla Sverige med Danmark, Sveits med Liechtenstein, Russland med Slovenia og Kazakhstan med Estland. Dette er positivt – vi ønsker at alle skal lykkes med skiene.
Eliteidrett krever at man er endringsvillig og endringsdyktig. Får man ny informasjon, eller at spillereglene endres – ja da bør man raskt evaluere og respondere om man skal henge med i toppen. Det som var godt nok i går, eller i dag, er ikke nødvendigvis det som trengs for å lykkes i morgen eller neste år. Endring i seg selv er ingen garanti for at man lykkes, men det at man konstant evaluerer, vurderer og tester gir i det minste et sikkerhetsnett. De som øver på endring blir som regel bedre til å håndtere og reagere til endring.
Vi reiser til Sveits 30. desember. Alvoret begynner etter at vi har avsluttet året med et par raketter. Måtte den beste utøveren vinne – og ja vi med best økonomi, størst ressurser og en nasjon som elsker langrenn har en stor fordel, men til tross for dette håper jeg at norske utøvere vinner. I mine øyne fortjener de det da de representerer det ypperste av treningskultur. Vi må aldri glemme at utøveren på toppen av skiene er fremdeles den viktigste – og vi har mange fantastiske utøvere! Lykke til i TV-stoler og -sofaer – vi lover å gjøre vårt aller beste for at laget skal lykkes – men kan ikke garantere noen triumfer – det er heldigvis litt av sjarmen. Godt nyttår! Jeg håper det blir en sesong med utøverne i fokus!
knutnystad 